Konseptet med kommunal segregering, der regioner bryter seg ut for å danne uavhengige kommuner, får stadig større oppmerksomhet over hele Spania.
Historisk sett har de 150 tidligere tilfellene av segregering delt felles motivasjoner: misnøye med dårlig forvaltede budsjetter, frustrasjon over rikdom som flyter utover med liten avkastning, og et ønske om autonomi.
Det som forente disse bevegelsene var en felles visjon, urokkelig engasjement og en vilje til å holde ut, uavhengig av hvor lang eller utfordrende reisen var.
Som ordtaket sier: «En reise på tusen mil begynner med ett enkelt skritt.» Dette oppsummerer perfekt ånden til de innbyggerne som la grunnlaget for fremtidige generasjoner og sørget for at fordelene med selvstyre kunne realiseres. Uten enhet, engasjement og overbevisning ville ikke segregeringsarbeidet ha lyktes.
Uten slike trekk risikerer steder som Orihuela å videreføre en historie med forsømmelse og likegyldighet overfor sine avsidesliggende regioner.
Kritikere hevder at Orihuela ser ut til å perfeksjonere feilene sine i stedet for å lære av dem. Mange nye kommuner som er født av segregering har til og med valgt å droppe navnet Orihuela helt, noe som understreker de dyptliggende frustrasjonene.
Nøkkelen til vellykket segregering ligger imidlertid ikke bare i den kollektive viljen, men i tilstedeværelsen av riktig politisk lederskap – en leder som kan forene de ulike følelsene, ambisjonene og fellesskapene bak et felles mål. Kritikere hevder at slikt lederskap er fraværende for tiden.
Saken om uavhengighet
Uavhengighet representerer et samfunns evne til å styre seg selv, forvalte sine ressurser og etablere sin egen identitet, fritt for ytre innblanding.
I Spania har det ofte involvert langvarige forhandlinger og grasrotbevegelser å oppnå uavhengighet som kommune. For eksempel ble Pilar de la Horadada en kommune 30. juli 1986, etter årevis med valgkamp og to store protester, inkludert en der innbyggere barrikaderte seg inne i det gamle rådhuset. Bevegelsen med over 6,000 innbyggere lyktes til slutt og kulminerte i etableringen av et eget rådhus.
I samme ånd har uavhengighetsbevegelsen i La Manga bestilt en mulighetsstudie av Polytekniske Universitet i Cartagena. Studien tar sikte på å finne ut om La Manga kan opprettholde seg selv som en uavhengig kommune ved å bruke ressursene sine.
Slike studier gir troverdighet til uavhengighetsbevegelser, spesielt når de utføres av respekterte institusjoner fri for ekstern manipulasjon.
For Orihuela Costa kan det å bestille en lignende mulighetsstudie styrke argumentet for segregering. Tilhengerne hevder at kysten er den økonomiske motoren i Orihuela, en påstand som støttes av Orihuela Chamber of Commerce. De mener at segregering vil tillate kysten å beholde sin rikdom i stedet for å subsidiere Orihuela og dens 22 pedaníaer.
Stien frem
Å oppnå uavhengighet krever imidlertid mer enn økonomisk gjennomførbarhet – det krever sterkt, samlende lederskap. Et politisk parti med en dyktig leder er avgjørende for å samle bedrifter, samfunnsgrupper og ulike foreninger over hele Orihuela Costa. Innsatsen kan ikke utelukkende avhenge av den engelsktalende befolkningen eller en smal velgerbase.
En annen kritisk faktor er velgerengasjement. Ved forrige valg deltok bare 48 % av de stemmeberettigede – en betydelig forbedring fra 2019, men fortsatt utilstrekkelig. Det er behov for en omfattende kampanje for å informere innbyggere, både EU-borgere og ikke-EU-borgere, om deres stemmerett. Med høyere valgdeltakelse og samlet lederskap kan Orihuela Costa styrke sin sak for autonomi og legge grunnlaget for en lysere fremtid.
Segregering er ikke bare et spørsmål om uavhengighet; det er en erklæring om selvbestemmelse. Med riktig lederskap og kollektiv vilje kan Orihuela Costa følge i fotsporene til andre som har lykkes med å stake ut sin egen kurs.
