Spansk 
Dutch 
Fransk 
Tysk 
Norsk bokmål 
polsk 
Svensk
Denne uken skal jeg ta dere alle med tilbake i tidsmaskinen min til 1950-, 60- og 70-tallet, til en tid da ting var så annerledes … og jeg tror, så mye bedre.
Er du klar for denne fantastiske reisen? Jeg vet at jeg er det!
Alle dere på min alder husker sikkert offentlige telefonkiosker på nesten hvert gatehjørne, og hvor flott det var når man tok opp telefonen og det sto et ekte menneske i den andre enden som sa «nummer, takk».
Hvis du var i vanskeligheter, var det denne vennlige mannen som var klar til å hjelpe.
Som gutt kunne jeg trygt gå til skolen alene uten frykt for at noen skulle komme mot meg med en kniv. Jeg kunne være med vennene mine hele dagen i skogen i nærheten, leke i en provisorisk leir og være hjemme for å drikke te og være helt trygg.
Hvis noen var syk, kunne du ringe legekontoret, og legen eller sykepleieren ville ta en hjemmebesøk. Hvis det var mer alvorlig, ville det komme en ambulanse som kjørte deg til sykehuset, hvor det ville være senger – du ville ikke måtte vente i timevis på behandling.
Og når du ringte legen eller noen andre, ble du besvart av et menneske. Ingen av disse trykket én for bla bla og to for idiot, og ventet i timevis mens du lyttet til endeløs repeterende musikk, mens en innspilt melding sa at du var nummer 16 i køen.
Hos legen gikk du bare inn på et venterom, ventet til det var din tur og kom inn for å se legen. Du slapp å ta billetter eller leke med tullete maskiner.
På skolen pleide tannlegen å komme på besøk to ganger i året for å sjekke at tennene dine var i orden, og hvis ikke gikk du til skoletannlegen. Takk for det, jeg har fortsatt mine egne tenner i dag. Og husk Nitty Nora, insektutforskeren, som pleide å sjekke håret ditt for ekle ting!
På skolen, hvis du gjorde noe slemt, kunne du få en klips rundt øret av en lærer, eller hvis det var noe slemt, kunne du bli stokket foran skolen under samlingen. Det lærte barn i ung alder å oppføre seg. Og når foreldre fikk beskjed om at barnet deres hadde fått stokken, var sjansen stor for at de ville få den samme igjen av far.
Så annerledes enn i dag, da foreldre marsjerte inn på skolen og gjorde opprør mot lærerne. (Jeg må legge til at jeg aldri har blitt stukket i øret eller engang fått en klips rundt øret).
Når det gjelder klips rundt ørene, hvis du ble tatt for å gjøre noe dumt, var sannsynligheten stor for at du ville få et klips av en politimann. Vi ble lært opp til å respektere politiet – og det gjorde vi.
Som gutt fikk foreldrene mine bil – husker du den gamle Austin 10-eren? Jeg kan til og med huske registreringsnummeret. Overalt hvor vi dro var det AA- eller RAC-tjeneste- eller telefonnødbokser, og også mobile patruljer, og hvis du var medlem med et navneskilt foran, fikk du en salutt.
Hvis du kjørte inn til byen, var det alltid et sted i nærheten av der du skulle, og det var gratis, selv i hovedgaten, og det var ingen forferdelige parkeringsautomater. Og parkeringsplassene var også gratis.
Folk den gang hadde vært gjennom en forferdelig krig, og samfunnet hadde blitt vant til å hjelpe hverandre gjennom vanskeligheter. Familier levde også tettere sammen; det var nesten uhørt at et familiemedlem bodde i et annet fylke, langt mindre i et annet land eller kontinent.
Du hadde ikke distraksjonen fra iPhoner eller endeløse betalte TV-kanaler, og de fleste irriterende reklamene som gjentas hver dag, kjeder deg i hjel og oppfordrer deg til å kjøpe ting du egentlig ikke vil ha eller trenger. Hvis du ville høre nyhetene, så du på BBC eller hørte på radio.
Den gangen fantes det ingen sosiale medier – den eneste sosiale omgangen var person til person, så du ble spart for de forferdelige kommentarene folk skrev på iPhonene eller datamaskinene sine, og som forårsaker så mye opprør, nød og til og med psykiske lidelser i dag. Og selvfølgelig, uten internett fantes det ingen hackere og folk som prøvde å stjele pengene dine på nettet.
Hvis du hadde et problem med gass- eller strømforsyningen, dro du til den lokale gass- eller elektrisitetsverket-butikken, hvor det var en ekte person som kunne hjelpe, og det var der du betalte strømregningene dine.
De fleste brukte ikke all tiden sin på nattklubber og brukte penger. Det er utrolig hvordan vi klarte å få én drink til å vare hele kvelden på kaffebaren mens vi lyttet til det som den gang var ekte musikk og ikke det bråkete søppelet man får i dag.
Livet var mye enklere, det var mye mindre å bruke lønnen på, og det betydde at det var lettere å spare nok til å få et depositum for å sette sin første fot på boligstigen.
Som tenåring var det lett for meg å finne arbeid – i en alder av 14 år gikk jeg nedover hovedgaten og spurte om jeg kunne jobbe i noen av butikkene. En av de første innom var Jo Lyons tesalong, som ga meg jobb med å rydde bord i helger og skoleferier, og jeg tjente penger. Husker du de frimerkene fra postkontoret på 6p og 2/6p, som gjorde det mulig å spare nok til å kjøpe et sparebevis? Jeg hadde spart 100 pund da jeg var 16 – verdt mer enn 3,000 pund i dagens penger.
Tenårene uten narkotika, med langt mindre vold enn det er i dag, og når man gikk på kino var filmene fine – som Lyden av musikk, Mary Poppins, Trollmannen fra Oz, My Fair Lady, Singin' in the Rain og Alfie, for å nevne noen.
Ja, mye hyggeligere tider – jeg tror virkelig vi vokste opp i de beste årene.
Likte du tidsmaskin-eventyret mitt? Jeg skrev det – la oss alle gå tilbake, gjøre alt på nytt og bremse det som anses som «fremgang».
Etter å ha lest dette, ville datteren min gi et bidrag. Hun skrev:
«Vi pleide å dra på sykkelturer med piknik. Foreldrene våre visste ikke hvor vi var, men vi var alle trygge, fornuftige og kom hjem ved tetid.»
«Ting har absolutt endret seg til det verre. Selv om vi er velsignet med forbedringer innen medisinsk vitenskap.»
«En gutt var en gutt, en jente, en jente … ikke noe tull om at man identifiserte seg som en pingvin eller en lama. Vi ville blitt bedt om å holde kjeft, av våre jevnaldrende, og med rette.»
POLITIKERE FORHÅR TILLE OM «VILLE» UNGDOMMER
Jeg snakket nylig med en britisk dommer som var på ferie her, og han betrodde meg at nesten halvparten av de tiltalte som møtte for retten hans var innvandrere eller barn av innvandrere.
Og dette er ikke på et sted som London, Birmingham eller byer oppe i nord, men i Sør-England.
Han sitter også i ungdomsdomstolen, og han er lei seg over at mange av ungdommene som møter opp der er «ville» – i den forstand at de mangler enhver form for ordentlig foreldrerollen, eller noen form for foreldrerollen i det hele tatt, og får lov til å gjøre så å si hva de vil. Og ja, de er barn av innvandrere. Det er ikke rart at kriminaliteten florerer i Storbritannia.
Min største anke er at disse kommentarene ikke kommer fra munnen til britiske politikere, som gjør sitt ytterste for å skjule problemene. Problemer som burde bringes frem i offentlighetens søkelys – for hvis ikke, vil situasjonen bare bli verre.
ORIHUELA COSTAS AVFALLSKRISE: HVOR ER GJENVINNINGEN?
Vi tar resirkulering på alvor. Vi har en søppelbøtte for papir og papp, en annen for plast og bokser, og en tredje for flasker. Men når vi prøver å tømme dem i de riktige resirkuleringsbøttene, har vi alltid problemer – fordi de få som finnes i Orihuela Costa er fulle, og søppelet renner over i veien og fortauet. Det er tydeligvis lite som blir resirkulert.
Men når man krysser grensen til Torrevieja, er det en helt annen historie. Der tømmes resirkuleringsdunkene mye oftere, og det er langt flere av dem.
Orihuela kommune er en ren skam – deres interesse for Costa er utelukkende fordi pengene de genererer skal brukes i byen 35 km unna. Hvor mye bedre ville det ikke vært om det ble en grenseendring og vi ble en del av Torrevieja.
Og mens jeg stønner, ta en lang titt på Costa – det er en ren skam. Forlatte tomter som ser ut som rivingstomter, gjengrodde fellesområder og skilting overalt. Det ser ut som et slags trist tredjeverdensland. Bystyrerepresentantene burde skamme seg. Å ja, og ikke glem hull i veien!!
Spansk Dutch Fransk Tysk Norsk bokmål polsk Svensk
