Søndag 11. mai opplevde Orihuela Costa nok et dystert øyeblikk i sin nyere historie – nok en skogbrann brøt ut i Las Ramblas Golf-området, den andre på under et år.
Den første brannen skjedde i juni 2024, og selv om ingen offisielt er blitt holdt ansvarlige, mener mange lokale at brannene ikke er tilfeldige. Det spekuleres i om de ble startet – direkte eller indirekte – av utbyggere som var ivrige etter å rydde området for nybygg.
Det er vanskelig å ignorere mønsteret: verdifullt land brenner ned, naturen forsvinner, og betong følger raskt etter.
Dette var ikke bare branner – det var økologiske katastrofer. Furutrær, stedegne busker og mangfoldig dyreliv gikk tapt, og det vil ta flere tiår å komme seg. Men la oss være ærlige: gjenoppretting er ikke en del av planen. Det eneste som ser ut til å regenerere seg raskere enn skogen, er profittmarginen til de som drar nytte av ødeleggelsen.
Dette er ikke nytt. For mange år siden herjet en lignende brann landområde nær de romerske buene på Campoamor-stranden – et område som er hjem til den sjeldne blomsten *jarilla cabeza de gato*. Dette området huser nå 250 nye hjem.
Sammenhengen er like forstyrrende som den er åpenbar. Branner rydder vernet område, og kort tid etter flytter utbyggerne inn med plantegninger og tillatelser i hendene. Så praktisk!
Det virkelige spørsmålet er: hvem muliggjør det?
I teorien er det politikere som lager forslag til utbygging, men det er kommunens teknikere som godkjenner dem. Disse fagfolkene skal opprettholde regelverket og ivareta allmennhetens interesser. Men gang på gang godkjennes utbygginger i flomsoner og vernede grøntområder.
Enten er disse teknikerne inkompetente – eller som mange antyder, har de blitt kompromittert.
Som alltid taler penger høyere enn offentlig sikkerhet. Hvordan kan vi ellers forklare flommen av byggeprosjekter i områder som aldri burde ha blitt berørt?
Beboerne har fått nok. I et brev datert 1. november skrev Jesus Gil fra Las Ramblas beboerforening til ordfører Jose Vegara, og viste til årevis med ignorerte klager om forsømmelse, brannrisiko og flomfarer i området. Advarslene deres ble ignorert – helt til tragedien inntraff. Igjen.
Nå flytter utbyggere inn i nærheten av Rio Nacimiento, hvor de planlegger å bygge 64 turistboliger. Området er kjent for å være flomutsatt. Likevel hevder Orihuelas nåværende byplanleggingsbyråd, Matias Ruiz – tidligere sivilingeniør hos den samme utbyggeren – at området er trygt for flom «de neste 500 årene». Mange innbyggere antyder at dette virker mer som samarbeid enn planlegging.
Dette er krisens kjerne: beslutninger tas ikke basert på vitenskap, lov eller offentlig interesse. De tas basert på relasjoner, tidligere tjenester og – angivelig – innholdet i en konvolutt.
Naturens og menneskets lover blir ignorert når euro er på bordet.
Orihuela Costa blir solgt, én brann og flom om gangen. Og så lenge slike insentiver tilbys, vil samfunnet, miljøet og fremtiden fortsatt være åpen for alle.
