Et av de vanligste spørsmålene jeg får er: «Hvordan kommer du opp med noe nytt å skrive om hver uke?» Svaret mitt er at dette er enkelt; jeg ser for meg at jeg er tilbake på skolen og læreren sier: «Jeg vil at du skal skrive en tekst, og du kan skrive om hva du vil.» Et enkelt spørsmål …
Først og fremst, tro meg når jeg sier at denne ukens tilbud ikke er ment å handle om å «blåse mitt eget kull». Jeg vil bare fortelle deg om gledene og tilfredsstillelsen ved å skrive; hvor bra det har vært for meg og kanskje det også kan være for deg.
Jeg var en sky og usikker gutt da jeg vokste opp. Den eldste i familien vår, og det var ingen som kunne redde meg fra den store skolebøllen; men jeg var veldig flink i timen, og den største selvtillitsboosten min var at lærer Lawlor regelmessig leste opp engelskteksten min for timen. Etterpå gjorde lærer O'Reilly på «teknikerskolen» det samme.
Jeg skrev en dagbok for meg selv hjemme; ofte ved å bruke baksidene av gamle kopier. Ingen fikk lese tankene mine, men å skrive det ned ga meg muligheten til å uttrykke følelsene og frustrasjonene mine. Jeg skrev og skrev! Jeg fikk publisert en spøkelseshistorie i «Farmer's Journal» og et brev lest opp av J Ashton Freeman på Radio Éireann. Jeg hadde noen brevvenner i Irland og Amerika. Skulle du tro at jeg fortsatt kunne fortelle deg navnene og adressene til et par av disse? Hvor er de nå, mon tro …?
I voksen alder skrev jeg et og annet brev til aviser. Så, på slutten av 1980-tallet, begynte jeg å sende inn «Mullingar Squash & Leisure Notes» til lokalavisene og noen få biter til «Evening Press». For å gjøre «notatene» interessante for ikke-medlemmer, utvidet jeg appellen, og dette fungerte. Jeg fikk stor oppmuntring fra Mr. Nally, den daværende redaktøren for Westmeath Examiner. I løpet av de første par årene vi etablerte virksomheten vår i Spania, skrev jeg en ukentlig spalte; «An Irishman Abroad» for Westmeath Topic.
Det er et unikt privilegium å kunne skrive en spalte på plattformen, og jeg har holdt på med dette i 18 år. Jeg ble invitert til å bli med av daværende redaktør for Westmeath Examiner, Ronan O'Donoghue. Skriving er terapeutisk. Alle kan skrive. Jeg oppfordrer barnebarna mine til å skrive, og mine to eldste barnebarna mine er fantastiske forfattere – selv om det er jeg som sier det!
For å være forfatter tror jeg at man først må være en flittig leser. Som barn leste jeg alt jeg kunne få tak i (inkludert ting jeg ikke burde!). Lesing og skriving tvinger hjernen til å trene ved å male et bilde i hodet. Du er ikke en passiv tilskuer til historien, slik du ville vært hvis du så noe på TV.
Unge mennesker liker å være kreative. Barn liker å tegne bilder og skrive ned ord. Dette er tiden foreldre trenger for å oppmuntre til skriving. Alt du trenger er en blyant og en blokk. Glem iPod, Playstation og smarttelefon. Disse har selvfølgelig sine bruksområder, men det finnes ingenting bedre for å stimulere fantasien enn å oppmuntre barnet til å skrive en historie eller skrive om dagen sin.
Tenåringer kan skrive notater fra skolen eller lokalsamfunnet sitt. Kanskje en redaktør kan være interessert i å publisere noe av dette? Man vet aldri før man prøver. Og tenk bare hvordan dette vil se ut på en CV senere?
Jeg vil bare argumentere for at skrivingen min utelukkende kom fra det beskjedne skrivebordet på Johnstown National School. Jeg har senere skrevet artikler og rapporter for en rekke aviser, inkludert denne. Jeg har skrevet en GAA-spalte, et «reiseforedrag» og en rekke småting, og har blitt nominert av en redaktør til «Årets spaltist». Jeg har gitt ut fire bøker, og selvbiografien min solgte 3,000 eksemplarer.
Det er ikke så mange ting i livet mitt som har hjulpet meg mer eller gitt meg større tilfredsstillelse enn skriving. Å få tilbakemelding når en leser tar seg bryet med å fortelle deg at de liker skrivingen din gir deg et stort løft. Hvis du velger å skrive for offentlig forbruk, må det være noe folk vil lese.
Å bli anerkjent ved å bli invitert til å delta på The Goldsmith Literary Festival, Listowel Writers Week og Delvin Book Fair av og til betyr mye for meg – det samme har det å bli spurt om å lansere bøkene til de lokale forfatterne Mick Duffy og Paddy Gaynor. Og apropos lokale forfattere; jeg har begynt å lese bøkene til Shay Callaghan og Brendan Martin, og det bør du også. Det finnes en lang rekke Westmeath-forfattere der ute som ikke bør glemmes.
Så, som mannen sa; «ikke fortell meg det – skriv det ned!»
Ikke glem
Mange av livets feil er folk som ikke innså hvor nær de var suksess da de ga opp.
