Hvis jeg ba deg male et bilde i hodet ditt av en «åpen ild», ville du sannsynligvis sett et bilde som fremkaller varme, komfort, gjestfrihet og romantikk. Et slikt bilde representerer en forbindelse til fortiden, hvor dens sjarm fortsatt varer. De fleste irer, i en viss alder, husker med glede da de samlet seg rundt kjøkkenpeisen som barn; med nostalgiske minner om å lytte til musikk, fortelle historier og kanskje til og med resitere familiens rosenkrans.
Som så mye annet i livet har den åpne peisen mer eller mindre blitt «raket» for godt, men arven lever videre i folks hjerter.
Den åpne peisen i barndommen min – eller i tusenvis av år før Kristus (før Comaskey) – var mye mer enn et midtpunkt for nytelse. Nei, den store åpne peisen var hjemmets hjerte. Ikke bare var ilden med fast brensel den eneste oppvarmingen for hele huset, men all matlaging, baking, klestørking og varmtvannsberedning kom rett over disse ildstedene.
Alt var sentrert rundt eller rundt bålet; overvåket av Bean an Tidgh. En sotbelagt «kran» kunne svinges frem og tilbake og bære sin varierte energigivende last langs varmebåndet. Den eneste konstanten var den svarte kjelen, som stadig nynnet en melodi mens den ventet på å servere den neste kannen med te.
En svart gryte ville også henge der. Dette kunne være poteter til middag, oppvarming av vann, eller til og med koking av håndklær eller laken for å «bringe tilbake hvitheten». Og dette var ikke alt; i den andre enden av kranen kunne du se en stor stekepanne fylt med poteter (poreene eller «søppel»), kålrot og så videre; også kjent som «grisens gryte».
En trebeint ovn sto på en seng av kull nær den store bålet, med ferske kull spredt på ovnslokket. Dette var «bakeriet» som utstrålte den herlige lukten av nybakt hjemmebakt brød. Jeg kan også se for meg «grillebrødet» og potetbrødet som bestemoren min bakte nede i Ballinock. Denne peisen var så stor at jeg kunne sitte på et forum inni kokeplaten ved kanten av bålet. Jeg elsket bare det stedet. Om natten kunne man høre sirisser kvitre oppe i pipa.
Jeg lurte på hvorfor vi ikke hadde sirisser i mitt eget hus; men uansett, hjemme fikk vi en Stanley #9-komfyr da jeg var ni eller ti år gammel. Over hver peis var det en peishylle hvor alt du ikke ville skulle bli fuktig ble oppbevart; sammen med en klokke og noen favorittbilder. Over koketoppen var det en klessnor som strakte seg langs hele peisen, og denne snoren tjente til å tørke eller lufte klær.
Her er en beskrivelse av Gorls. Har du noen gang hatt «beslag» på leggene dine? Vet du i det hele tatt hva beslag er? Beslag var en yrkesmessig og uunngåelig fare for kvinner den gang. Det var forårsaket av varmen fra bålet og så ut som røde trekantede bilder malt opp og ned langs forsiden av en kvinnes ben.
Kvinner prøvde selvfølgelig å skjule denne skjønnhetsskallen sin, men ikke engang en mørkere nylonstrømpe kunne gjøre jobben. Dette var strengt tatt en kvinnes plage på grunn av mannen som hadde på seg lange bukser ... og dessuten tappet han aldri inne i huset uansett!
Det var hit vi alle kom for å varme de frosne hendene våre (og dermed utløse et anfall eller «prikking og stikking!»). Det var her naboene samlet seg når de kom til ceiling – og spesielt når familie og venner kom på besøk fra England og Amerika. Det var her besteforeldrene våre tok en lur i stolen, eller hvor vi prøvde å riste brødbiter holdt på enden av en lang gaffel.
Bestemoren min bakte noen ganger en «ripsbrødkake» i ovnen. Hun sørget for at det var røre igjen til å lage boller, og morsomt nok er det eneste minnet mitt om bollene hvor lett de ble brent!
Vi visste det ikke den gangen, men til tross for all romantikken rundt den gamle peisen, var ikke alt vel. I tillegg til det slaverifulle arbeidet for husmødrene, var den åpne peisen ikke sunn – spesielt siden vi likte å være «oppå peisen». Gamle mennesker led mer av luftveisproblemer, så dens død er bedre i det minste av den grunn.
Det anslås at tre milliarder mennesker i dagens verden fortsatt lager mat og varmer opp boligene sine med åpen ild. Her i Irland har EUs energidirektiver og -forskrifter gjort åpen ild til en ineffektiv fiende for miljøet. Nybygde hus har ikke lenger peis.
En av de største forbrytelsene vi gutter kunne begå hvis foreldrene våre var borte, var å «la ilden slukne!» Ilden ble raket med aske over natten og ble sjelden slukket. Vi må følge med i tiden, og nå, etter tusenvis av år, har vi ugjenkallelig «latt ilden slukne».
Ikke glem
Varmen i et hjem bestemmes ikke nødvendigvis av varmesystemet.
