Av John McGregor
Jeg er ikke redd for å dø – jeg vil bare ikke være der når det skjer. Jeg pleide å synes det var morsomt, men i det siste er jeg ikke så sikker. I nærheten av der jeg bor er det en kort, bratt bakke som vi lokalbefolkningen kaller «Hjertebakken». Det var også en spøk, men nå unngår jeg å gå i nærheten av den – du vet, bare i tilfelle ...
Du skjønner, utrolig nok har jeg på en eller annen måte vært i tre begravelser i rask rekkefølge i det siste. Det har fått meg til å føle meg veldig dødelig plutselig, fra å alltid tro at min egen personlige død ville være lysår unna til å nå tenke «Hør her, han var like gammel som meg» – eller enda yngre i to av begravelsene.
Det fremkaller nye tanker som «Åh, den stikkingen i brystet, har jeg tatt tablettene mine i dag?» (merk flertallsformen, det er et under at jeg ikke rasler når jeg går).
Som alltid er jeg evig (er det en freudiansk tabbe?) takknemlig for det spanske helsevesenet og Torry Hospital for behandlingen min, måtte den fortsette lenge, men – vel, du vet.
For å holde det muntert – ikke jeg halvhjertet (igjen dårlig ordvalg) – jeg ble nylig med i en prostatakreftgruppe som møtes månedlig og utveksler erfaringer.
Her møtte jeg en gruppe menn, de fleste yngre enn mine syttiseks år på planeten, alle i ulike stadier av behandlingen for denne alvorlige tilstanden som kun rammer menn.
Vi satt rundt i en bar og delte notater om hvilket stadium vi var på, hvilke alternativer vi enten fikk eller var i ferd med å ta, den slags ting.
Det var mer enn én «Jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det»-setning, selv om jeg i mitt tilfelle verken jobber eller tenker slik. Når det først er gjort, er det ingen vei tilbake for meg.
Uansett, de er en hyggelig gjeng med gutter, så jeg drar kanskje igjen (å, mens vi er inne på grammatikk og upassende ord, er «gutter» en selvmotsigelse – dvs. den motsatte betydningen av det virkelige ordet, som betyr at de egentlig ikke er «gutter», bare eldre menn. Søsteren min lærte meg det, forbanna skrytekunst ...)
Hvor var jeg? Jeg vandret rundt igjen, som vanlig. Å ja, begravelser. Siden jeg ikke hadde vært i en begravelse på et par år, hadde jeg glemt systemet her.
Finn først Tanatorio, ikke alltid like greit, og så snart du kommer dit og parkerer, tren. Få panikk der det er aktuelt hvis du har kleskoden riktig – eller har blitt gitt en dårlig styring, veldig irriterende hvis du har.
Et av problemene som oppstår i Spania er at de i motsetning til Storbritannia virkelig tar seg av arrangementet her, bare noen få dagers varsel etter bortfallet, noe som betyr at flyreiser fra utlandet som bringer med seg venner og slektninger plutselig blir enormt viktig.
Da min kone og jeg flyttet til Spania for 27 år siden (det kan ikke stemme), ble vi invitert til en minnestund der en dame hun knapt kjente spurte om vi kunne hjelpe.
Mannen hennes, som vi ikke kjente, var død, og vi ble bedt om å ta med oss et par eldre damer til en bar nede på kysten der vi bor.
Selvfølgelig gjorde vi det, og ankom baren tidlig på sommerkvelden som forespurt. Stedet lå bokstavelig talt rett ved strandlinjen, med bakdørene ut mot den smale stranden.
Da vi ankom, var det omtrent tjue triste personer i baren, og vi kjente ingen av dem, bortsett fra enkedamen som inviterte oss.
Plutselig reiste tre damer, inkludert enken, seg og forsvant inn i Ladies-hallen. To minutter senere dukket de opp igjen i badetøy med en urne, noen blomster og en ghettoblaster. Jeg vil legge til at det allerede var noen «normale» mennesker som badet ute i det grunne vannet.
De tre damene vasset ut til omtrent midjehøyde, og plutselig dundret John Lennons «Imagine» ut over vannet. Urnens innhold og blomstene ble plassert på overflaten, og da John var ferdig, returnerte vår våte øyne trio til baren og forsvant tilbake inn i Ladies-avdelingen. Så startet festen med kommentarer som «Visste du ****, en så herlig mann» – noe vi ikke hadde hørt. Men altså – det er jo to sider av enhver sak, ikke sant?
En av de morsomste, men også mest svarthumoristiske historiene om dette emnet, kom da moren til min ekskone døde i Nord-Wales, hvor hun hadde bodd hele livet.
Hun var, hvordan kan jeg si det – en litt vanskelig kvinne i sin tid, og da hun døde, arrangerte familien en gudstjeneste og deretter begravelse på en vakker tomt med utsikt over en ås med sauer som beitet, et helt idyllisk sted.
Neste morgen etter begravelsen hennes åpnet de testamentet, hvor det sto: «Jeg ønsker å bli kremert og asken min spredt over havet i Rhyl», som var hennes favorittferiested. I motsetning til sist ... strålende!
Jeg utsetter stadig disse forslagene til din bortgang, vanligvis skrevet, om hva du skal gjøre dersom du skulle gå bort. Du vet, når sønnen og/eller datteren din ser gjennom tingene dine for første gang noensinne og kommer over et forseglet brev i deres navn.
Jeg synes man skal legge igjen hjertevarme meldinger om sine og deres forhold, og her er jeg veldig heldig som ikke har noen skjeletter å tilstå – så jeg må bare sette i gang med det. Å ja, og man skal legge igjen klare skriftlige instruksjoner, helst i et testamente (kryss av, gjort det, mener jeg) om hva man skal gjøre med sine personlige eiendeler (ingen kryss av, har ikke gjort det ennå, bedre bare sette i gang). Man vet aldri hva som venter rundt hjørnet, eller opp en bakke, sa han muntert.
Avslutningsvis, ja, akk, det er ingen bryllup fra familie eller venner i historien min i dag.
Niesen min og barnebarnet mitt er alle kvalifiserte her, men ingen tegn ennå, s'raps det også.
Så vær så snill å ta vare på der ute alle sammen, gode mennesker er vanskelig å finne, som min avdøde tante pleide å si til meg.
