Noe av det første jeg lærte på Johnstown-skolen handlet om «bruk av fornuft». Vi ble lært at «bruk av fornuft», altså å vite forskjellen på rett og galt, kom som en del av pakken da jeg nådde 7. klasse.th bursdag. Jeg lurte til tider på hvorfor, hvis det ikke var forventet at jeg skulle skille rett fra galt før jeg var sju, hvorfor jeg da kunne få smell hjemme og på skolen mens jeg fortsatt bare var fem eller seks?
Uansett, da vi nådde den modne, gamle visdomsgivende alderen på syv år, forventet presten, foreldrene, lærerne – og alle imellom – at vi skulle vite hva som var rett og galt. Det var sannelig enkle tider – og stort sett kjente vi alle forskjell på enkle rette og enkle gale ting.
Men nå, mer enn syv tiår senere, er det ganske utrolig at folk sliter med å finne ut hvem og hva som har rett i denne vanvittige verdenen vi lever i. Bla fra TV-nyhetsstasjon til nyhetsstasjon, og den sognepresten som ga meg min første nattverd ville helt sikkert slite med å svare på hvilken side av grensen som faller på mye av dagens nyhetsstoff.
Tilbake til barndommen min og hvor lett det var å fordøye nyhetene på radio. Så lett at jeg tok det til meg og forsto verdensbegivenhetene bedre enn jeg gjør nå. Som 12-åring kunne jeg snakke med dere om oberst Nasser, Sir Anthony Eden og Suezkanalkrisen. I dag kunne jeg ikke fortelle dere hvem som styrer Kypros; men den gang kunne jeg diskutere erkebiskop Makarios og kolonial Grivas; og jeg kastet stein på hver eneste stridsvogn i Budapest under den ungarske revolusjonen.
Du skjønner, dagens nyheter fortsatte inn i neste dag; vi hadde tid til å tenke, og vi brukte alle vår fornuft og visste hvilken side vi burde være på.
Nyhetene vi fikk den gang var faktabaserte … mer eller mindre. «Irish Press» var en Fianna Fail-avis, mens «Irish Independent» ble sagt å gi Fine Gael-perspektivet. Våre to store politiske partier representerte nesten 80 % av befolkningen. Her er poenget mitt: Takket være den urokkelige integriteten til våre journalister og ærligheten til våre avis- og radioreportere (rett meg hvis jeg tar feil), var dagens nyheter stort sett de samme i begge avisene.
Spol frem til i dag; hvor nyhetsinnsamling og -rapportering er farlig annerledes enn før. Gudskjelov, de høyere standardene for skriving og undersøkende rapportering råder fortsatt i Irland; men selv her har sosiale medier ødelagt nyhetsbasen. Det finnes de som automatisk avviser alt som dekkes i vanlige aviser eller på RTÉ.
Hvordan kan noen anvende «bruk av fornuft»; hvordan kan de skille rett fra galt når de sanne fakta ikke blir resonnert i utgangspunktet?
Ja, vi vet at under kriger og konflikter har sannheten alltid vært det første offeret (for det meste gjennom overdrivelser av seire), men selv da har en leder som blir tatt på fersken i en åpenhjertig løgn, ofte lidd av uopprettelig troverdighet. I dag spyr amerikanske TV-nyhetsstasjoner, som Fox News, ut ensidig og ofte falsk propaganda, mens sosiale medier selger de mest usannsynlige løgnene noen kan finne på. Jeg kan huske nyhetsoverskriftene fra 1950- og 60-tallet fordi det rett og slett var nyheter og klart formidlet.
Donald Trumps vanvittige bombardement av daglige sensasjonelle kunngjøringer er en bevisst strategi for å «oversvømme sonen». Før han ble valgt til president i verdens mektigste land, sørget utbruddene hans for god TV-drama og underholdning. Slik ble han valgt; et land gikk søvngjengere ned i kvikksanden.
Historien vil dømme hardt de som medvirker og støtter ved å smigre Trumps ego og på grunn av feighet. Det siste er at den vordende diktatoren har forbudt at pressekonferansene hans blir faktasjekket.
Den vanlige mannen i gata, travelt opptatt med å tjene til livets opphold og komme seg videre, vet ikke hva han skal tro lenger. Kvinnen på kontoret eller som skal oppdra en familie har ikke tid til å sjekke kilden eller faktasjekke det hun leser eller hører. De som sprer falske nyheter «oversvømmer sonen», og vi klarer ikke å holde oss oppdatert på hva som er riktig og galt.
Aviser blir skremt av mektige politikere og milliardærer med egeninteresser. Redaksjoner stinker av trusler, kynisme og søksmål.
Den gode nyheten er at det fortsatt finnes – og alltid vil finnes – ærlige, fryktløse og modige journalister som ser på yrket sitt som et kall. Disse mennene og kvinnene er den siste forsvarsmuren mot totalt anarki som dryppfôrer og tar over samfunnet. Mainstream-aviser og upartisk radio- og tv-rapportering er vårt siste håp for å opprettholde «bruken av fornuft».
Ikke glem
«Les Bibelen din for å vite hva folk burde gjøre. Les denne avisen for å vite hva de faktisk gjør.» (Annonse for en lokalavis i Texas)
