Det var tusen grunner til å fordømme Nicolás Maduros regime.
Autoritært, oligarkisk og brutalt har det knust dissens, gjort millioner fattige og drevet en hel generasjon venezuelanere i eksil. Maduros styre fortjener ikke noe moralsk forsvar.
Men det finnes én overordnet grunn til å motsette seg regimeskiftet USA nå har innført i Venezuela:
Staters suverenitet er aldri til forhandling.
Ikke for Venezuela.
Ikke for noe land.
Ikke under noen omstendigheter.
Suverenitet er ikke en belønning for god oppførsel, og heller ikke et privilegium gitt av mektige nasjoner. Den er ukrenkelig og hellig, uavhengig av en stats størrelse, rikdom, ideologi eller geopolitiske nytteverdi.
I det øyeblikket vi aksepterer at suverenitet kan suspenderes fordi en regjering er korrupt, autoritær eller ubeleilig, åpner vi en dør menneskeheten har forsøkt å lukke i århundrer. I dag er det Venezuela. I morgen vil det være noen andre. Og til slutt vil det være oss.
Å gi avkall på dette prinsippet nå er å akseptere dominansens logikk – at makt avgjør legitimitet, at makt erstatter samtykke, og at nasjoner eksisterer etter skjønnet til de som er sterke nok til å styre dem.
Den veien fører ikke til stabilitet.
Det fører til trelldom.
Det 21. århundre er allerede preget av dyp geopolitisk omveltning: kriger uten slutt, allianser uten tillit og kriser som forverres raskere enn diplomati kan dempe dem. Å normalisere eksternt påtvunget regimeskifte i dette miljøet er ikke bare hensynsløst – det er en direkte invitasjon til kaos.
Hvis demokrati skal bety noe som helst, må Venezuelas fremtid tilhøre det venezuelanske folket alene. Makten må tilbakeføres til dem – fritt, suverent, uten veiledning eller tvang – til å bestemme hva slags nasjon de ønsker å være.
Likevel står vi i stedet overfor noe langt mer alarmerende.
En president i USA som ikke bare snakker åpent om å «styre» Venezuela, men som tilfeldigvis underholder storslåtte visjoner om dominans som strekker seg til Canada og Grønland – allierte territorier som omtales som om de var eiendeler, ikke nasjoner.
Dette er ikke lederskap.
Det er keiserlig fantasi.
Og det burde skremme alle som fortsatt tror på en regelbasert internasjonal orden.
Man kan motsette seg Maduro uten å støtte erobring.
Man kan fordømme tyranni uten å legitimere maktovertakelse.
Fordi når suverenitet blir betinget, blir frihet midlertidig – og stillhet i dag blir underkastelse i morgen.
Bilde gjengitt med tillatelse fra X / Tidligere Twitter
