Unnskyld meg, men jeg er kanskje i mindretall her. Jeg har aldri lest eller hørt om noen andre som har sagt et stygt ord om en paraply. Selv når du står på terrassen under en fotballkamp, tettpakket i regnet, og personen ved siden av deg søler sin del av regnet ned over deg fra toppen av paraplyen sin – og alle ser ut til å tro at dette er greit; Eller kvinnen foran deg; som gir deg en kamp med bare lyd og uten bilde, og uten å vite når du kommer til å få et slag fra en (vanligvis i forbindelse med et mål).
Jeg bør på dette tidspunktet akseptere at hovedfordelene med en paraply er at den gir bærbar og allsidig beskyttelse mot regn, snø eller sol.
Likevel, og etter å ha erkjent bruksområdene trenger jeg litt overtalelse før jeg blir en fan. En gang i tiden ble paraplyen sett på som en luksusvare og generelt forbeholdt kongelige, og etter denne forfatterens mening burde kongelige ha beholdt dem. Kanskje min fiendskap mot paraplyen har noe å gjøre med at de ikke leveres med en bruksanvisning, og jeg mestret aldri kunsten å bruke en riktig.
Jeg eide en paraply for menn (ikke for å være sexistisk – men det er en forskjell) frem til for et par uker siden – og huset var fullt av dem. Uansett, denne, min personlige bærbare paraply, lå i bagasjerommet («bagasjerommet» hvis du leser dette i Canada), og den var omtrent tjue år gammel uten å ha blitt brukt. Jeg byttet bil fem eller seks ganger, men denne paraplyen fulgte med hver nye bil. Det var frem til en morgen forrige måned ...
Da jeg ankom for å delta i en begravelse og ikke fant en parkeringsplass i nærheten av kirken, stoppet jeg 500 meter oppover veien i striregnet. Å, timen kommer, timen kommer, tenkte jeg for meg selv. Bagasjelokket spratt opp, og en king-size paraply ble fjernet. Jeg var godt gjennomvåt da jeg fikk åpnet den, og så snudde et plutselig vindskyll den ut og inn.
En eldre dame og hennes tenåringsdatter kom meg til unnsetning og forsøkte å starte den på nytt. Vi fikk den endelig i form igjen, og etterlot tre gjennomvåte rotter … to av dem var helt uskyldige ofre. (Takk igjen!) Hjelperne mine viste meg hvordan jeg åpnet og lukket paraplyen ved å trykke på den sølvfargede knappen. I det minste har jeg taket på det nå …
Jeg kom meg til kirkedøren med lang midtgang, trykket på knappen, paraplyen brettet seg sammen, og jeg var inne. Her følte jeg meg helt hjemme, for det var et dusin paraplyer parkert langs veggen, og min var satt sammen. Jeg sto rett innenfor døren, siden buksene mine var for våte til å sitte i.
Ut kom vi for å reise oss og vise vår respekt. Jeg fomlet med paraplyen min før jeg spurte en venn om «hun kunne åpne denne tingen». Skulle du tro det, da jeg gikk tilbake til bilen, men regnet ga seg.
Jeg trykket på knappen, og ingenting skjedde. Jeg trykket til tomlene mine verket, og så gjorde jeg det enhver mann ville gjort. Jeg stanget den rett i bagasjerommet og smalt igjen lokket.
Neste dag, og i et roligere humør til å begynne med, åpnet jeg bagasjerommet og fortsatte pressingen. Ingenting skjedde, så jeg begynte å manøvrere den ut som den var. (Jeg glemte å nevne at bagasjerommet var halvfullt med ting før jeg satte det inn). Hvis noen av dere har prøvd å løsne en strips eller fjerne en fiskekrok ... skjønner dere tegninga. Til slutt mistet jeg hodet og stanget paraplyen ut på samme måte som jeg stanget den inn dagen før.
Nå var det ribber av ståltråd som pekte i alle retninger og serpentiner av vanntett stoff som blafret i brisen.
Det var typisk i det øyeblikket fru Youcantbeserious kom ut for å se hva alt oppstyret handlet om. På toppen av kommentaren hennes observerte jeg den nå bare paraplyskaftet, og jeg så at det var en ringstopper samt en utløserknapp. Enda merkelig var det at sølvknappen nå var svart, og akkurat idet det gikk opp for meg, spurte fru Youcantbeserious: «Hvor fikk du tak i den paraplyen, og hva skjer?»
Jeg satt fast i en fange og måtte innrømme at jeg hadde tatt med meg noen andres paraply hjem fra verandaen bak kirken! Ordet «paraply» kommer fra det latinske ordet «umbra», som betyr «skygge», og «umbel» som betyr «blomst». Akkurat nå var det bare skygge …
MERK TIL GUTTA: Ikke prøv å demontere en åpen paraply med en slegge. Det fungerer ikke – og du vil bare skade deg selv.
Ikke glem
Noen mennesker oppnår storhet, andre blir født store, og noen få blir påtvunget storhet. Resten av oss synes bare vi er store.
