Nok et månedssluttmøte i Orihuela, nok en demonstrasjon av hvordan en kommune kan snakke i det uendelige uten å oppnå noe som helst. Salen fylles, kameraene ruller, hendene går i været – og innbyggerne forbereder seg på det kjente skuet: ikke styring, ikke lederskap, men ritualisert fiendtlighet forkledd som demokrati.
Regjeringsbenkene stemmer som instruert, opposisjonsbenkene hyler på signal, og et sted under ropingen ligger en enkel sannhet alle i rommet allerede vet – resultatene ble avgjort lenge før noen åpnet munnen. Debatt er teater. Stemmer er koreografi. Publikum er det ubetalte publikum.
Kritiske problemer – forfall av infrastruktur, forsømte parker, sviktende tjenester, Orihuela Costas langvarige klager – behandles mindre som problemer som skal løses enn som ammunisjon som skal skytes av gjennom salen. Hver intervensjon er ikke utformet for å forbedre kommunen, men for å såre politiske motstandere. Hver tale er mindre et forslag enn en opptreden for partihovedkvarteret og klipp fra sosiale medier.
Resultatet er en grotesk omvending av offentlig tjeneste. I stedet for å styre, konkurrerer bystyremedlemmene om å bevise hvem som kan være mest opprørt, mest anklagende, mest teatralsk indignert. Gjørme fyker – retorisk, personlig, noen ganger knapt kamuflert – helt til salen ligner mindre på et lokalt styre og mer på en lekeplasskamp utført av voksne som burde vite bedre.
I mellomtiden, utenfor de trepanelveggene, fortsetter det virkelige livet. Veier smuldrer opp. Offentlige rom forringes. Tjenester vakler. Beboere venter. Bedrifter tilpasser seg. Familier takler det. Gapet mellom politisk støy og levd virkelighet øker måned for måned, pleno for pleno.
Det som gjør skuespillet spesielt etsende er dets forutsigbarhet. Alle involverte forstår manuskriptet. Regjeringen vil forsvare alt, opposisjonen vil fordømme alt, og ingen av sidene vil innrømme noe. Samarbeid – den ene ingrediensen som kan gi faktiske resultater – blir behandlet som svakhet snarere enn ansvar.
Dette er ikke bare ineffektivitet; det er institusjonalisert lammelse. Et system der konflikt belønnes og løsninger er valgfrie. En kommune fanget i permanent valgkampmodus, der neste valg teller mer enn neste forbedring.
Det virkelige offeret er offentlig tillit. Når innbyggerne ser at representantene deres oppfører seg som fastlåste fraksjoner i stedet for problemløsere, trekker de seg tilbake. Politikk blir bakgrunnsstøy – høylytt, konstant og stadig mer irrelevant. Kynisme slår rot, og når den først gjør det, blir det uendelig mye vanskeligere å gjenoppbygge tillit enn å reparere en vei eller gjenåpne en park.
Orihuela fortjener bedre enn styring basert på bråkmakeri. Det fortjener ledere som forstår at kommunepolitikk ikke skal være ideologisk krigføring, men praktisk administrasjon. Gatelys, avfallsinnsamling, planleggingsvedtak, sikkerhet, infrastruktur – dette er ikke abstrakte debatter, men daglige realiteter.
Likevel formidler plenum etter plenum det samme budskapet: ytelse fremfor fremgang, konfrontasjon fremfor kompetanse, gjørme i stedet for resultater.
Inntil det endrer seg, vil kammeret forbli akkurat det det har blitt – ikke motoren i en fungerende kommune, men en scene der ingenting meningsfullt skjer bortsett fra illusjonen om at noe skjedde.
Og folket i Orihuela vil fortsette å betale for en regjering som snakker konstant, mens byen Orihuela Costa selv venter på handling. Orihuela Costa er en by i alt unntatt navn.
