«Sannhet. Ansvarlighet. Fellesskap.»
Eller så burde det være.
Spania står i dag overfor to kriser som blir stadig vanskeligere å skille fra hverandre: et korrupsjonsproblem og et tillitsproblem.
Korrupsjon i seg selv er skadelig nok. Det tapper offentlige ressurser, forvrenger beslutningstaking og undergraver institusjonene som skal tjene allmennhetens interesse. Men den dypere og mer varige skaden kommer etterpå, når innbyggerne mister troen på selve systemet som skal beskytte dem.
Overskriftene virker uendelige.
Statsminister Pedro Sánchez fortsetter å møte økende politisk press ettersom etterforskninger og anklager svirrer rundt individer i hans indre krets.
Tidligere samferdselsminister José Luis Ábalos har blitt involvert i en av de mest ødeleggende politiske skandalene de siste årene.
Hans tidligere rådgiver Koldo Garcia har blitt et kjent navn av alle de gale grunnene, og symboliserer en voksende oppfatning av at politiske forbindelser ofte betyr mer enn ansvarlighet.
Så kom avsløringene rundt Leire Díez, raskt kalt av mange som «La Fontanera» («Rørleggeren»), anklaget for å operere i skyggene av politisk makt.
Og nå har vi de siste anklagene som gjelder Skomaker, en skikkelse som en gang hadde det høyeste embetet i landet. Enten det er bevist eller motbevist, legger hver nye anklage til et nytt lag med mistenksomhet og offentlig kynisme.
Nærmere hjemme kan ikke innbyggerne i Orihuela Costa ignorere det faktum at vår egen ordfører, Pepe Vegara, står fortsatt overfor rettslige skritt knyttet til anklager som går mange år tilbake. Uansett hva det endelige utfallet blir, er den enkle realiteten at slike saker kaster lange skygger over det offentlige liv.
Dette handler ikke lenger om ett parti.
Det handler ikke om PSOE.
Det handler ikke om PP.
Det handler ikke om venstresiden eller høyresiden.
Det handler om en voksende tro på at det finnes ett system for vanlige borgere og et annet for de som har innflytelse, forbindelser eller politisk makt.
Den oppfatningen er etsende.
Hver skandale svekker offentlig tillit. Hver utsatt rettssak reiser nye spørsmål. Hver påstand, hver etterforskning, hver overskrift forsterker følelsen av at ansvarlighet kommer sakte – om den i det hele tatt kommer.
I mellomtiden fortsetter vanlige spanjoler å betale skatt, følge loven og følge reglene. De ser på mens politikere lover åpenhet, integritet og reformer, bare for å se nok en skandale dukke opp måneder senere.
De sanne ofrene er ikke bare de som er direkte skadet av korrupsjon.
De virkelige ofrene er de millioner av borgere som begynner å miste troen på selve demokratiet.
Når tilliten forsvinner, tar kynismen dens plass.
Når kynismen vokser, faller deltakelsen.
Når deltakelsen faller, svekkes demokratiet.
Rettferdighet må gjøre mer enn å straffe forseelser. Den må oppfattes som rettferdig, konsekvent og uten frykt eller favorisering. Den må vise at ingen individer, uavhengig av embete eller status, er hevet over loven.
Spania har ikke råd til å normalisere skandalen.
Den kan ikke fortsette å vakle fra den ene kontroversen til den neste mens offentlig tillit svekkes ytterligere.
Spørsmålet mange innbyggere stiller seg nå er enkelt:
Når og hvor stopper råtningen?
Fordi inntil Spania gjenoppretter tillit, åpenhet og reell ansvarlighet, vil det fortsette å lide av begge krisene – korrupsjonsproblemet og tillitsproblemet.
Og i det lange løp kan det andre vise seg å være enda mer skadelig enn det første.
